Bruk sele!

Da jeg vokste opp hadde hundene rundt oss stort sett ingenting på seg. Halsband når de skulle noe spesielt - jakt, trening - eller sto bundet - ellers ikke.

I etterkrigsårene kom hundeskatten, og da måtte hundene ha halsband for å feste brikken for betalt skatt. Utover 50- og 60-tallet begynte hundekursene og hundeklubbene å dukke opp, og på kurs ble det forlangt halsband, strupehalsband for maksimal effekt (sa de). Eneste seler var komte-seler for trekking - stive fæle komter så hundene trakk med skuldre og bryst.





En sele jeg liker veldig godt, italiensk sele: Haqihana. Foto: Therese N. Andersen

På 80-tallet dukket de første selene for gå-bruk opp. Enkle, lette, polstrete seler - og halsband var historie hos oss. Selene hadde sine ulemper - hunden kunne lett rygge ut av den, og brystreima lå tvers over brystet og trykket på skuldre og av og til strupe. Det var helt i orden hos oss - hundene mine har alltid går pent og avslappet på tur med slakt band og aldri dratt, så for oss var de selene helt fine. Men mange hadde problemer. Fordelen var at selene var lette, av nylon så de ikke ble ubehagelig om de ble våte, hundene kjente nesten ikke at de hadde dem på - joda, det var mye bra.  Men ikke bra nok.  - Jeg var veldig glad i de selene.  

Utover 90-tallet begynte flere å konstruere seler som skulle sitte bedre og være mere komfortable og sikre, for nå hadde flere begynt å se at halsband faktisk skadet hundene. Anders Hallgren hadde sin undersøkelse av nakke- og ryggskader på den tida, så det var de første skadene vi ble oppmerksomme på. De var også logiske, når en ser hva som skjer når hunden drar eller blir rykket i bandet. En menneskehals ville aldri ha overlevd det - og det gjør jo ikke hundehalser heller. Jeg skulle likt å vite - nei, faktisk ikke - hvor mange hunder har levd sine liv med kroniske smerter i nakke og rygg.  Ingen glad tanke akkurat. 

Flere typer dukket opp, og da mine elever fra Italia - Haqihana - hadde konstruert og testet og prøvd seg fram til den selen de i dag produserer, så var den så nær det jeg kan - i dag ihvertfall - tenke meg som en god sele for hunder. 
Nå er jo hunder forskjellig bygd, og noen hunder passer den ikke på, men så langt så ser den ut til å passe de aller fleste. Siden den kom på markedet for en del år siden har jeg ikke brukt annet på mine hunder, og mine elever får ikke stille opp til trening eller noe som helst i noe annet enn sele. 

Foto: Hege Håland



Hvorfor? Jo, fordi skadene ved halsband er så store. Nakke- og ryggskader vet vi om - Vet. Are Thoresen nevner kjempehøye prosenttall. Enda nyere forskning har vist at det er like ille med hensyn til synet og skjoldbruskkjertelen. Hunder får dårlig syn og kan bli blinde. Skader på skjoldbruskkjertelen kan føre til hypothyriose og dermed mange plager, sykdommer og atferdsproblemer. Og halsband er meget ubehagelig.  Prøv selv å bli gått tur i med et stramt band.  Det gjør du ikke lenge.

 

Fordi vi vet så mye om dette i dag, så prøver vi å innføre seler i stedet for halsband. En av mine elever har laget en kjempegod brosjyre om dette, som kan fås hos meg og Huldra forlag, også til utdeling. Huldra forlag selger min DVD om å gå pent i band - det finns også snutter på YouTube. Huldra forlag selger også Haqihana-selene og lange band - og vi som har brukt dette en stund kunne ikke tenke oss å gå tilbake til andre ting.

Det finns kampanjer mot strupehalsband. Helt greit.  Men vi burde nok heller ha en kampanje mot alle slags halsband -- for hundens beste og velbefinnende.
Jeg kan ikke få sagt det sterkt nok: Bruk sele!



Denne selen sitter behagelig på kroppen, uten å gnage eller belaste.
Foto: Stine Thoresen