Bruk sele!

Da jeg vokste opp hadde hundene rundt oss stort sett ingenting på seg. Halsband når de skulle noe spesielt - jakt, trening - eller sto bundet - ellers ikke.

I etterkrigsårene kom hundeskatten, og da måtte hundene ha halsband for å feste brikken for betalt skatt. Utover 50- og 60-tallet begynte hundekursene og hundeklubbene å dukke opp, og på kurs ble det forlangt halsband, strupehalsband for maksimal effekt (sa de). Eneste seler var komte-seler for trekking - stive fæle komter så hundene trakk med skuldre og bryst.





En sele jeg liker veldig godt, italiensk sele: Haqihana. Foto: Therese N. Andersen

På 80-tallet dukket de første selene for gå-bruk opp. Enkle, lette, polstrete seler - og halsband var historie hos oss. Selene hadde sine ulemper - hunden kunne lett rygge ut av den, og brystreima lå tvers over brystet og trykket på skuldre og av og til strupe. Det var helt i orden hos oss - hundene mine har alltid går pent og avslappet på tur med slakt band og aldri dratt, så for oss var de selene helt fine. Men mange hadde problemer. Fordelen var at selene var lette, av nylon så de ikke ble ubehagelig om de ble våte, hundene kjente nesten ikke at de hadde dem på - joda, det var mye bra.  Men ikke bra nok.  - Jeg var veldig glad i de selene.  

Utover 90-tallet begynte flere å konstruere seler som skulle sitte bedre og være mere komfortable og sikre, for nå hadde flere begynt å se at halsband faktisk skadet hundene. Anders Hallgren hadde sin undersøkelse av nakke- og ryggskader på den tida, så det var de første skadene vi ble oppmerksomme på. De var også logiske, når en ser hva som skjer når hunden drar eller blir rykket i bandet. En menneskehals ville aldri ha overlevd det - og det gjør jo ikke hundehalser heller. Jeg skulle likt å vite - nei, faktisk ikke - hvor mange hunder har levd sine liv med kroniske smerter i nakke og rygg.  Ingen glad tanke akkurat. 

Flere typer dukket opp, og da mine elever fra Italia - Haqihana - hadde konstruert og testet og prøvd seg fram til den selen de i dag produserer, så var den så nær det jeg kan - i dag ihvertfall - tenke meg som en god sele for hunder. 
Nå er jo hunder forskjellig bygd, og noen hunder passer den ikke på, men så langt så ser den ut til å passe de aller fleste. Siden den kom på markedet for en del år siden har jeg ikke brukt annet på mine hunder, og mine elever får ikke stille opp til trening eller noe som helst i noe annet enn sele. 

Foto: Hege Håland



Hvorfor? Jo, fordi skadene ved halsband er så store. Nakke- og ryggskader vet vi om - Vet. Are Thoresen nevner kjempehøye prosenttall. Enda nyere forskning har vist at det er like ille med hensyn til synet og skjoldbruskkjertelen. Hunder får dårlig syn og kan bli blinde. Skader på skjoldbruskkjertelen kan føre til hypothyriose og dermed mange plager, sykdommer og atferdsproblemer. Og halsband er meget ubehagelig.  Prøv selv å bli gått tur i med et stramt band.  Det gjør du ikke lenge.

 

Fordi vi vet så mye om dette i dag, så prøver vi å innføre seler i stedet for halsband. En av mine elever har laget en kjempegod brosjyre om dette, som kan fås hos meg og Huldra forlag, også til utdeling. Huldra forlag selger min DVD om å gå pent i band - det finns også snutter på YouTube. Huldra forlag selger også Haqihana-selene og lange band - og vi som har brukt dette en stund kunne ikke tenke oss å gå tilbake til andre ting.

Det finns kampanjer mot strupehalsband. Helt greit.  Men vi burde nok heller ha en kampanje mot alle slags halsband -- for hundens beste og velbefinnende.
Jeg kan ikke få sagt det sterkt nok: Bruk sele!



Denne selen sitter behagelig på kroppen, uten å gnage eller belaste.
Foto: Stine Thoresen

Moteretninger i hundetrening

Skjørtelengder går opp og ned, belter det ene året, fy-fy det andre - dette kjenner vi til, og flirer litt av, ihvertfall vi som går med joggesko til daglig og håper at det finns en ren skjorte i skapet.
Hva får det til å bli slik, og har det med annet enn klær og sko å gjøre?! Hvorfor det er slik er et mysterium, men at det har med andre ting å gjøre enn akkurat klær, det er ihvertfall et faktum. Som f.eks. hundetrening.....

Jeg skal ta et helt konkret eksempel. Først må jeg bare si at jeg er gammel nok til å ha sett alle svingningene, og delvis selv vært med på dem, helt til det gikk opp for meg at jeg kunne like gjerne begynne å følge klesmotene. Da begynte det å bli ganske komisk. Rett etter verdenskrigen var det New Look i klesveien, og plutselig begynte folk å samle seg for å drive prøysserdisiplin med hundene sine - tidligere var det ingen som tenkte tanken engang. De var jakthunder og gårdshunder og dett var dett. Jeg fikk min første hund på den tiden, og blånektet å dressere den - til og med en unge så at hundene ikke hadde det noe godt under den prosessen.

Ett tiår senere kom bikinien - og for et rabalder det skapte! - og det hadde dukket opp hundeklubber her og der, - folk begynte å gå på kurs og ville ha det moro sammen med hundene sine. Bikinien var vel en slags frigjørelses-prosess, og erstattet hjemmestrikkete badedrakter (helt sant!) - og hundeeiere begynte å være sammen i hundeklubber, - bronsemerket var liksom det helt store å kunne ta. Men vi tok det pent.  Ingen snakket om lederskap eller dominans - jeg tror ikke vi hadde hørt om det engang.  Hunder som stakk av under fri-ved-foten øvelser var bare morsomt - vi brydde oss ikke så mye.

Hundeklubbene ble mere vanlig, og folk gikk på kurs, og skjørtelengden gikk opp og ned.  Dongeri-buksene kom, rockemusikken, Elvis-sleiken og ungdomsopprør. Og Monks of Skete oppfant nakke-risting og alfa-roll. De oppdrettet schæfere og trente dem som det de trodde de var: undermåls individer uten nevneverdig sjel. De skulle bare være lydige.  

Folk fikk mere penger etterhvert, og penere hjem og dyrt innbo, klærne ble mer og mere minimalistiske, og hundene skulle hverken sees eller høres. Det var nødvendig å være "dominant” og ha hunden fullstendig under kontroll (alle hadde glemt hva som skjedde med barn et hundreår tidligere da de ble behandlet på samme måten).

Det var flere faser underveis, men dette er de store trekkene. De siste årene har det snudd.  Nå er det stuerent å ha følelser, og at faktisk hunder også har det. Mosjon er også på moten - ser en på TV så er det treningsstudioer og apparater og trening over en lav sko. Hvis ikke en går på treningsstudio så lever en ikke opp - og vi som gikk tur i marka, og på ski om vinteren og faktisk har oppnådd en høy levealder og ingen sykdommer, vi er gått ut på dato. Merkelig at vi vokste opp - uten å ha sett en tredemølle engang..... Og hundene skal også mosjoneres.  De må løpe etter frisbee og i agility-ringen, og gå på tredemøller og svømme i basseng.  - Jeg ser flere hunder med problemer i dag på grunn av overmosjonering og stress, enn jeg har sett noen gang. 

Det nye århundret har kommet med nye moter. Noe bra, noe merkelig. Klær som klistrer til kroppen og skjørter kortere enn noen gang, sko som jentene skader seg på fordi de detter ned av dem, - men også det avslappete forholdet til klær at en kan ha på seg det en vil.  - Det skrives bøker om dyrs følelser, mange har forståelse for deres behov, vi snakker om dyrevelferd. Samtidig skal de stå i trange bur uten å ha bevegelsesfrihet, trenes med el-halsband ....

Så endelig til det konkrete eksempelet! Når kommer kommandoen under innlæring, slik at hunden lærer kommando-ordet?

Instruktører og de som trener lydighet vet selvfølgelig svaret. Tror de.

På femti- og seksti-tallet lærte vi at kommando-ordet måtte komme før hunden gjorde det den skulle, ellers ville den ikke lære det. Og det funket. 

Så kom en periode hvor kommando-ordet måtte komme etterpå, ellers ville ikke hunden lære det. Og det funket.

Og så måtte kommando-ordet komme akkurat idet hunden utførte øvelsen, ellers ville den ikke lære det. Og det funket også.

Hver gang var det helt sikkert at det var den eneste måten å lære hunden på. Du var helt dust om du prøvde noe annet, og hadde ikke greie på noen ting.

Til å begynne med fulgte jeg anvisningene til punkt og prikke, og det funket jo. Selvfølgelig.  Men som den kjerringa mot strømmen jeg er, så måtte jeg prøve det andre også - og eureka! det funket også. Faktum er at hunder lærer det meste uten at vi gjør noe riktig i det hele tatt.

Akkurat dette eksempelet lærte meg noe veldig viktig: det finns ingen konstante sannheter i hundetrening, uten den etiske: det skal ikke være plagsomt eller skremmende for hunden.  Ellers skal og bør du prøve forskjellig for å se hva som passer best for din hund - de er forskjellige, og noen reagerer bedre på det ene enn på det andre. Din jobb er å velge det som er best for hunden, og som gjør det enklest for ham å lære.  Se forbi mote-trender i hundetrening og se på din egen hund istedet. Noen av oss passer aldeles ikke til å gå med kroppsnære klær om det er aldri så mye mote. Og noen hunder har ikke godt av klikker-trening, som er siste mote i hundeverdenen.

Moter er noe som kommer og går, uklart av hvilken grunn. Det viktigste er hva som er bra for at din hund skal få et godt liv, og hva dere kan gjøre sammen av meningsfylte ting.  Hensynet til hunden som individ er viktigere enn å følge moter og trender.

Moten her i huset er ganske avslappet. Joggesko og gamle skjorter, og hunden er super på nesearbeid (særlig teddybjørner) men har aldri lært ordet sitt.

Høsten i Norge

Vi bor i kanskje verdens vakreste land. Det setter jeg mere og mere pris på jo mere jeg reiser, og ingen steder jeg har vært kommer opp mot den naturrikdommen vi har.

Og aller, aller vakrest er det om høsten. Jeg sitter på min veranda eller på tunet og nyter fargene og den friske lufta, lytter til den elleville elva rett nedenfor gården, og ser av og til et glimt av rådyr, hjort eller elg i skogen ovenfor. Og kan ikke gå ut i denne vakre skogen. Jeg og hunden min er satt i karantene på vår egen gård fordi det skal skytes elg - overalt. Ingen steder rundt i det området jeg bor er fritt for jegere så vi vanlige folk kan nyte naturen. De tar fra oss en rettighet som frie mennesker. Hadde de enda begrenset området det jaktes i, så noen områder kunne vært til våre fritidsbruk, så hadde det enda gått an. Men nei. 

Egentlig burde vi med hund betale mindre skatt og få våre egne friområder - hele sommeren må vi holde oss vekk på grunn av sau og kyr på skogen, hele høsten er det elgjakt og rådyrjakt, og de få månedene som er igjen er det for mye snø til å kunne gå der.  Skogsbilveiene er smale og kjøres jevnlig av svære tømmerbiler og er livsfarlige å ferdes på. Skiløypene har en ikke lov å gå i med hund.

En kan bli deppa av mindre.

Jeg har funnet ut at hundeeiere er samfunnets stebarn - i hvert fall her i landet. Siden vi også har verdens verste hundelov, sett fra hundenes og hundeeiernes synspunkt, så ser jeg ingen grunn til ikke å emigrere. Nå kommer jeg nok ikke til å gjøre det - jeg er for avhengig av min lille gård, og er kanskje blitt vant til å bli tråkket på av bønder, jegere og tømmerkjørere. En vender seg til det meste! Men jeg skjønner veldig godt at folk gjør det!

Jeg får vel bare sitte og sukke her på trammen, jeg, da, og ønske jeg kunne dra til skogs med hunden og nyte høsten der, istedenfor på min egen veranda. Men det er jo en liten trøst i hvert fall at jeg nettopp fikk en ny og riktig pen grind som kunne ta oss ut i skogen - hvis det altså var mulig.

God høst!



Kenzie og ene barnebarnet
titter ut i skogen